Åndelig materialisme

av Chögyam Trungpa

1. Introduksjon

Dette er notater fra et foredrag som ble holdt i Boulder, Colorado høsten 1970 og våren 1971. På denne tiden holdt vi på med å opprette Karma Dzong, vårt meditasjonssenter i Boulder. Selv om mange av mine studenter var ærlige i sine forhåpninger om å gå den åndelige vei, brakte de med seg mye forvirring, misforståelse og forventinger. Derfor fant jeg det nødvendig å gi dem en oversikt over veien og noen advarsel om farer man kan møte.

Det virker nå som om det vil være til hjelp for de som er blitt interessert i åndelige disipliner å publisere disse foredragene. Å gå den åndelige vei på en riktig måte er en subtil prosess; det er ikke noe man naivt skal hoppe inn i. Det finnes mange sidespor som leder til en forvrengt, egosentrisk versjon av åndelighet; vi kan lure oss selv til å tro at vi utvikler oss åndelig når vi i stedet styrker vårt ego gjennom åndelige teknikker. Denne forvrengning kan betegnes som åndelig materialisme.

Disse foredragene starter med å diskutere de ulike måter mennesker involverer seg i åndelig materialisme, og de mange former for selvbedrag som en nybegynner kan falle inn i. Etter å ha diskutert disse sidesporene, diskuterer vi et omriss av den sanne åndelige vei.

Tilnærmingen som presenteres her er klassisk buddhistisk – ikke på en formell måte, men i form av å presentere kjernen i den buddhistiske tilnærmingen til åndelighet. Selv om den buddhistiske veien ikke er teistisk, er den ikke en motsetning til teistiske disipliner.
Forskjellen mellom veiene dreier seg egentlig om vektlegging og metode. De grunnleggende problemene med åndelig materialisme er felles for alle åndelige disipliner. Den buddhistiske tilnærmingen begynner med vår forvirring og lidelse, og arbeider mot å fjerne årsaken til disse. Den teistiske metoden begynner med Guds rikdom og arbeider mot å utvikle vår oppmerksomhet slik at vi kan oppleve Guds tilstedeværelse. Men siden vår forvirring og negative holdning er det som hindrer oss i å ha et forhold til Gud, må også den teistiske tilnærming håndtere disse. Åndelig stolthet, for eksempel, er et like stort problem i teistiske disipliner som i buddhisme.

Ifølge den buddhistiske tradisjon er den åndelige veien en prosess for å skjære gjennom vår forvirring og åpenbare sinnets opplyste tilstand. Når sinnets våkne tilstand er fortrengt av vårt ego og dets tilhørende paranoia, tar det karakter av et underliggende instinkt. Så det dreier seg ikke om å bygge opp sinnets våkne tilstand, men heller å brenne ut all forvirring som hindrer den. I prosessen av å brenne ut denne forvirring oppdager vi oppvåkningen. Hvis prosessen var annerledes ville det opplyste sinnet være et produkt, avhengig av årsak og virkning og derfor gjenstand for oppløsning. Alt som lages må før eller senere dø. Hvis oppvåkningen var laget på denne måten, ville det alltid være en mulighet for egoet å gjeninnsette seg selv og forårsake retur til den forvirrede tilstand. Oppvåkningen er permanent fordi vi ikke har produsert den; vi har kun oppdaget den. I buddhistisk tradisjon brukes ofte analogien om sola som kommer frem bak skyene for å beskrive oppdagelsen av oppvåkningen.

Når vi praktiserer meditasjon fjerner vi forvirringen av egoet slik at vi får et gløtt av den våkne tilstand. Fraværet av innbilning, følelsen av ikke å ha nok rom, og av paranoia, åpner opp en vidstrakt oppfatning livet. En oppdager en annen måte å være på.
Kjernen i forvirringen er menneskets følelse av at “selvet” virker kontinuerlig og solid. Når en tanke eller følelse kommer virker det som om noen er oppmerksom på hva som skjer. Du føler at du leser disse ordene. Denne følelsen av et “selv” er faktisk en forgjengelig, ikke-kontinuerlig hendelse, som i vår forvirring virker å være ganske så solid og uavbrutt. Siden vi tar vår forvirrede tilstand for å være reell, strever vi etter å opprettholde og forbedre dette solide “jeg”. Vi prøver å gi det glede og beskytte det mot smerte. Våre opplevelser truer hele tiden med å åpenbare vår forgjengelighet, så vi strever hele tiden med å sikre oss mot muligheten av å oppdage vår virkelige tilstand. Men vi kan spørre oss ”hvis vårt virkelige vesen er en oppvåknet tilstand, hvorfor er vi så opptatt med å forsøke å unngå å bli oppmerksom på den?” Det er fordi vi har blitt så fordypet i vårt forvirrede syn på verden, at vi anser den for å være den eneste mulige verden. Denne kampen for å opprettholde en følelse av et solid, kontinuerlig “jeg” er egoets handling.

Egoet lykkes imidlertid bare delvis i å beskytte oss mot smerte. Det er utilfredsstillelsen som følger egoets strev som inspirerer oss til å se på hva vi holder på med. Siden det alltid er opphold i vår selvbevissthet er det mulig å oppnå en viss innsikt.

I tibetansk buddhisme brukes en interessant metafor for å beskrive virkemåten til egoet, ”materialismens tre konger”: kongen av form, kongen av tale, og kongen av sinn. I den følgende diskusjonen av disse tre konger refererer ordene ”materialisme” og ”nevrotisk” til egoets handlinger.

Kongen av form refererer til den nevrotiske forfølgelsen av fysisk komfort, sikkerhet og nytelse. Samfunnet vi lever i er høy grad organisert og teknologisk, og reflekterer hvor opptatt vi er med å manipulere våre fysiske omgivelser til å beskytte oss mot irritasjonene av livets rå, grove og uforutsigbare aspekter. Heiser med trykknapper, ferdigpakket kjøtt, aircondition, vannklosett, private begravelser, pensjonsordninger, masseproduksjon, værsatellitter, bulldosere, fluorescerende lys, jobb fra ni til fem og tv – alle er de forsøk på å lage en håndterlig, sikker, forutsigbar og nytelsesrik verden.
Kongen av form refererer i seg selv ikke til de fysiske rike og sikre livssituasjonene vi skaper. Den refererer heller til den nevrotiske opptattheten som driver oss til å skape dem – til å kontrollere naturen. Det er egoets natur å sikre og underholde seg selv, og forsøke å unngå all irritasjon. Så vi klamrer oss til våre forlystelser og eiendeler, vi frykter forandring eller tvinger igjennom forandring, og vi forsøker å lage oss et rede eller en lekeplass.

Kongen av tale refererer til bruk av intellektet for å relatere til vår verden. Vi opptar et sett av kategorier som tjener som symboler, som måter å håndtere fenomener på. De mest utviklede produkter med denne tendensen er ideologier, systemer av ideer som rasjonaliserer, rettferdiggjør og helliggjør våre liv. Nasjonalisme, kommunisme, eksistensiell kristendom, buddhisme – alle utstyrer de oss med identiteter, lover for oppførsel og forklaringer på hvordan og hvorfor ting skjer som de gjør.

Igjen er det ikke selve bruken av intellektet som er kongen av tale. Kongen av tale refererer til egoets tendens til å oppfatte alt som er truende eller irriterende på en slik måte at trusselen nøytraliseres eller transformeres til noe ”positivt” fra egoets synspunkt. Kongen av tale refererer til bruk av konsepter som filtre for å avskjerme oss fra en direkte oppfattelse av det som faktisk er. Konseptene tas for alvorlig; de brukes som verktøy for å tingeliggjøre vår verden og oss selv.

Hvis det eksisterte en verden av ting som kunne navngis, ville ”jeg” også eksistere som en ting som kunne navngis. Vi ønsker ikke å gi noe rom for en truende tvil, usikkerhet eller forvirring.
Kongen av sinn referer til sinnets anstrengelse på å opprettholde en bevissthet om seg selv. Kongen av sinn regjerer når vi bruker åndelige og psykologiske disipliner som metode for å opprettholde vår selvbevissthet, til å holde på vår følelse av et selv. Narkotika, yoga, bønn, meditasjon, transer, forskjellige psykoterapier – alle kan de brukes til dette.

Ego er i stand til å transformere alt til sitt eget bruk, inkludert åndelighet. Hvis du for eksempel har lært en spesiell og nyttig meditasjonsteknikken i en åndelig praksis, så er egoets holdning først å se på den som et fascinerende objekt, så studere det, og til slutt, siden egoet ikke har noen virkelig soliditet og ikke kan oppta noe, gjør minespill. Egoet forsøker således å studere og imitere praksisen av meditasjon og den åndelige måten å leve på. Når vi har lært alle triks og svar i det åndelige spillet forsøker vi automatisk å imitere åndelighet, siden et virkelig engasjement ville kreve en fullstendig utplaning av egoet, men dette er det siste vi ønsker. Men vi kan ikke oppleve det vi prøver å imitere; vi kan bare finne et område innenfor egoet som virker å være det samme. Egoet oversetter alt i forhold til sin egen helsetilstand, sine egne iboende kvaliteter. Det får en følelse av opphisselse og av å ha utrettet noe stort ved å ha vært i stand til å utvikle et slikt mønster. Endelig har det utført et håndgripelig verk, en bekreftelse på dets egen individualitet.

Hvis vi lykkes i å opprettholde vår selvbevissthet gjennom åndelige teknikker er det små muligheter for åndelig utvikling. Vår mentale vanemønstre blir så sterke at de blir vanskelige å trenge igjennom. Vi kan til å med gå så langt som å oppnå den fullstendige demoniske tilstanden av komplett ”ego-isme.”

Selv om kongen av sinn er den som lettest velter åndelighet, kan også de andre kongene regjere den åndelige praksis. Tilbaketrekning til naturen, isolasjon, enkle, stille, verdige mennesker – alle kan være måter å beskytte seg selv for irritasjon, alle kan være uttrykk til kongen av form. Eller kanskje religion kan gi oss et påskudd for å lage et sikkert rede, et enkelt og komfortabelt hjem, for å få tak i en elskverdig venn, og en stabil, lett jobb.

Kongen av tale involverer seg også i åndelig praksis. Ved å følge en åndelig vei kan vi bytte ut vår gamle ideologi med en ny, men fortsette å bruke den på den samme nevrotiske måten. Uansett hvor forfinede våre ideer er, hvis vi tar de for alvorlig og bruker dem for å opprettholde vårt ego, regjeres vi fremdeles av kongen av tale.

De fleste av oss, når vi ser på våre handlinger, ville sannsynligvis være enige om at vi styres av en eller flere av de tre konger. Men vi kan spørre, ”Og hva så?”. Dette er en enkel beskrivelse av den menneskelige situasjon. Ja, vi vet at teknologi ikke kan beskytte oss fra krig, forbrytelser, sykdom, økonomisk usikkerhet, tungt arbeid, høy alder og død; våre ideologier kan heller ikke skjerme oss fra tvil, usikkerhet, forvirring og desorientering; terapi kan heller ikke beskytte oss fra oppløsningen av midlertidige høyere sinnstilstander og den påfølgende pine. Men hva skal vi ellers gjøre? De tre kongene virker for mektige til å styrtes, og vi vet ikke hva vi skal bytte dem ut med.

Buddha, som ble plaget med disse spørsmålene, analyserte hvordan de tre kongene styrte. Han spurte hvorfor våre sinn følger dem og om det finnes an annen vei. Han oppdaget at de tre kongen forfører oss ved å lage en fundamental myte: at vi er solide vesener. Men når det kommer til stykket er myten falsk, et stort spill, en gigantisk svindel, og den er roten til vår lidelse. For å kunne gjøre denne oppdagelsen måtte han trenge igjennom det velutbygde forsvaret de tre kongene hadde satt opp for å hindre sine undersåtter fra å finne det fundamentale bedrageriet som er kilden til deres makt. Vi kan ikke på noen måte fri oss selv fra å bli hersket over av de tre kongene hvis vi ikke skjærer igjennom, lag for lag, det velutbygde forsvaret til disse kongene.

Materialet i kongenes forsvar er laget av vårt eget sinn. Kongene bruker dette sinnsmaterialet på en slik måte at den fundamentale myten av soliditet opprettholdes. For å selv kunne se hvordan prosessen virker må vi studere vår egen opplevelse. ”Men hvordan”, kan vi spørre, ”skal vi foreta denne undersøkelsen? Hvilke metoder eller verktøy skal vi bruke?” Metoden som Buddha oppdaget er meditasjon. Han oppdaget at det å streve for å finne svarene ikke virket. Det var bare når det var opphold i strevet at han fikk innsikt. Han begynte å forstå at det var en tilregnelig, våken kvalitet inne i ham som manifesterte seg kun i fraværet av anstrengelse. Så praktiseringen av meditasjon består av ”å gi slipp.”

Det har eksistert flere misforståelser når det gjelder meditasjon. Noen mennesker ser på det som en transelignende sinnstilstand. Andre ser på de som trening, noe i retning av mental gymnastikk. Men selv om den involverer en håndtering av sinnets nevrotiske tilstander er meditasjon ingen av disse. Sinnets nevrotiske tilstand er ikke vanskelig eller umulig å hanskes med. Det har energi, fart, og et visst mønster. Meditasjonspraksis involverer å gi slipp – prøve å følge med mønsteret, prøve å gi slipp på energien og hastigheten. På denne måten lærer vi å håndtere disse faktorene og hvordan vi kan relatere til dem. Ikke på en måte som får dem til å utvikle seg slik vi ville like, men på en måte som gir oss en mulighet til å kjenne dem for det de er og arbeide med deres mønster.

Det finnes en historie om Buddha som forteller om hvordan han engang underviste en berømt sitarspiller som ville studere meditasjon. Musikeren spurte, ”Skal jeg kontrollere mitt sinn eller skal jeg gi fullstendig slipp på det?” Buddha svarte, ”Siden du er en stor musiker, fortell meg hvordan du ville stemme strengene på ditt instrument”. Musikeren svarte, ”Jeg ville verken gjøre dem for stramme eller for slakke”. ”På samme måte”, sa Buddha, ”i din meditasjonspraksis skal du ikke anstrenge ditt sinn for mye, men du skal heller ikke la det vandre”. Dette er læren om hvordan en skal la sinnet være på en meget åpen måte, ved å følge flyten av energi uten å prøve å undertrykke den eller la den komme ut av kontroll, ved å gå med sinnets energimønstre. Dette er meditasjonspraksis.

Slik praksis er generelt nødvendig fordi våre tankemønstre, vår konseptualiserte måte å leve våre liv i verden, enten er for manipulerende og trykker seg selv på verden, eller løper fullstendig løpsk og ukontrollert. Vår meditasjon må derfor begynne med de ytre lagene av vårt ego, de atspredte tankene som løper kontinuerlig gjennom våre sinn – vårt mentale snikksnakk. Kongene brukte disse atspredte tankene som den første linjen i sitt forsvar, som bønder som prøver å narre oss. Jo flere tanker vi lager, jo mer opptatt blir vi mentalt, og jo mer er vi overbevist om vår egen eksistens. Så kongene prøver hele tiden å aktivere disse tankene, prøver å lage en konstant overlapping av tanker så en ikke kan se noe gjennom dem. I sann meditasjon er det ikke noe mål å stirre opp tanker, det er heller ikke et mål å undertrykke dem. De bare tillates å komme spontant og bli et uttrykk for vår grunnleggende tilregnelighet. De blir et uttrykk for presisjonen og klarheten til sinnets oppvåknede tilstand.

Hvis strategien på å hele tiden lage overlappende tanker penetreres, roter kongene opp følelser for å distrahere oss. Den opphissende, fargerike og dramatiske kvaliteten til følelser fanger vår oppmerksomhet som om vi så en inntagende film eller forestilling. I meditasjonspraksis verken oppmuntrer vi følelsene eller undertrykker dem. Ved å se dem klart, ved å tillate dem å være som de er, tillater vi dem ikke lenger å underholde eller distrahere oss. De blir således den uutømmelige energien som oppfyller uselvisk handling.

I fraværet av tanker og følelser kommer kongene med enda et kraftigere våpen – konsepter. Å navngi fenomener gir en følelse av en solid og definerbar verden av ”ting”. En slik solid verden forsikrer oss om at vi også er en solid kontinuerlig ting. Verden eksisterer, derfor må jeg, tilskueren av verden, også eksistere.

Meditasjon innebærer å se gjennomsiktigheten av konsepter, slik at navngiving ikke lenger tjener som en måte å solidifisere vår verden og vårt bilde av oss selv. Navngiving blir ganske enkelt det å skjelne ting fra hverandre. Kongene har fremdeles flere forsvarsmekanismer, men det ville bli for komplisert å diskutere dem her.

Ved å studere sine egne tanker, følelser, konsepter og sinnets andre aktiviteter, oppdaget Buddha at det ikke er noe behov for å streve for å bevise vår eksistens, at vi ikke behøver å la oss styre av de tre konger av materialisme. Det er ikke noe behov for å anstrenge seg for å bli fri; fraværet av anstrengelse er i seg selv frihet. Denne egoløse tilstanden er oppnåelsen av buddha-tilstanden.

2. Åndelig materialisme

Vi har kommet hit for å lære om åndelighet. Jeg stoler på ærligheten i denne søken, men vi må sette spørsmål ved dens natur. Problemet er at egoet kan konvertere alt til eget bruk, inkludert åndelighet. Egoet prøver hele tiden å oppta og anvende åndelig undervisning til eget bruk. Læren behandles som en ytre ting, utenfor ”meg”, en filosofi vi forsøker å imitere. Vi ønsker ikke egentlig å identifisere oss med eller å bli selve læren. Så hvis vår lærer snakker om oppgivelse av ego, forsøker vi å mime oppgivelse av ego. Vi går gjennom følelsene, gjør de riktige tegnene, men vi ønsker ikke egentlig å ofre noen del av vårt eget liv. Vi blir dyktige skuespillere, og mens vi spiller døv og dum til lærens virkelige menig, og finner vi litt trøst i å late som vi følger en vei.

Hvis vi føler uoverensstemmelse eller konflikt mellom våre handlinger og læren, oppfatter vi umiddelbart situasjonen på en slik måte at konflikten glattes over. Oppfatteren er egoet i rollen som åndelig veileder. Situasjonen er som i et land hvor kirke og stat er atskilt. Hvis politikken til staten er fremmed for læren til kirken, vil kongen reagere med å ta kontakt med det kirkelige overhode, sin åndelige rådgiver, og spørre om velsignelse. Det kirkelige overhode rettferdiggjør på samme måten, og gir politikken sin velsignelse under påskudd av at kongen er en beskytter av troen. I et individs sinn fungerer dette veldig greit, egoet er både konge og kirkelig overhode.

Hvis vi skal realisere sann åndelighet må vi skjære igjennom denne rasjonaliseringen. Men det er ikke lett å hanskes med en slik rasjonalisering fordi alt sees gjennom filteret av egoets filosofi og logikk, slik at alt fremstår helt fint, presist og veldig logisk. Vi forsøker å finne et rettferdiggjørende svar for hvert spørsmål. For å bekrefte oss selv arbeider vi for å passe inn alle forvirrede aspekter av våre liv inn i vår intellektuelle plan.

Og våre anstrengelser er så alvorlige og høytidelige, så rett fram og oppriktige, at det er meget vanskelig å bli mistenksomme på dem. Vi stoler alltid på ”integriteten” til vår åndelige veileder.
Det spiller ingen rolle hva vi bruker for å oppnå rettferdiggjørelse: visdommen til hellige bøker, diagrammer og kart, matematiske kalkulasjoner, esoteriske formler, fundamentalistisk religion, dybdepsykologi, eller enhver annen mekanisme. Hver gang vi begynner å evaluere, bestemmer oss for om vi skal gjøre det eller det, så har vi allerede kategorisert vår praksis – satt noe opp mot noe annet. Dette er åndelig materialisme, den falske åndeligheten til vår åndelige veileder.

Når vi enn måtte ha en dualistisk oppfattelse slik som, “jeg gjør dette fordi jeg ønsker å oppnå en spesiell bevissthetstilstand, en spesiell tilstand av væren”, skiller vi oss automatisk fra den tilstanden vi faktisk er.

Hvis vi spør oss selv, “Hva er galt med å evaluere, å ta side?”, er svaret at når vi formulerer en andrehånds bedømmelse, ”jeg burde gjøre dette og unngå det”, så har vi oppnådd et nivå av kompleksitet som tar oss langt bort fra den grunnleggende enkelheten som vi er. Enkelheten av meditasjon er bare å oppleve egoets apeinstinkt. Hvis noe mer enn dette legges på vår psykologi, blir den en veldig tung og tykk maske – som en rustning.

Det er viktig å se at hovedfokuset til enhver åndelig praksis er å tre ut av egoets byråkrati. Dette betyr å tre ut av egoets konstante ønske om en høyere, mer åndelig, mer transcendental versjon av kunnskap, religion, dyd, bedømmelse, komfort, eller hva det nå enn er vårt ego søker. En må tre ut av åndelig materialisme. Hvis vi ikke trer ut av åndelig materialisme, hvis vi i stedet praktiserer det, kan vi til slutt sitte som eiere av en svær samling åndelige veier. Det kan være at vi føler at disse åndelige samlingene er meget kostbare. Vi har studert så mye. Vi kan ha studert vestlig eller orientalsk filosofi, praktisert yoga og kanskje studert under et dusin store mestere. Vi har oppnådd og vi har lært. Vi tror at vi har akkumulert en stor mengde kunnskap. Og fremdeles, med alt vi har gått gjennom, er det fremdeles noe å gi opp. Det er meget mystisk! Hvordan kunne dette skje? Umulig! Men dessverre er det slik. Vår store mengde kunnskap og erfaring er bare en del av egoets fremvisning, en del av den grandiose kvaliteten til egoet. Vi viser dem opp for verden og, ved å gjøre dette, forsikrer oss selv om at vi eksisterer, trygge og sikre, som ”åndelige” mennesker.

Men vi har ganske enkelt laget en butikk, en antikvitetsbutikk. Vi kunne ha spesialisert oss på orientalske eller kristne antikviteter fra middelalderen, eller antikviteter fra en annen sivilisasjon eller tid, men uansett så driver vi butikk. Før vi fylte butikken med så mange ting var rommet vakkert: hvitvaskede vegger på et enkelt gulv med en klar lampe som skinte i taket. I midten av rommet var det et vakkert kunstobjekt. Alle som kom inn satte pris på dets skjønnhet, inkludert oss selv.

Men vi var ikke tilfredsstilt og tenkte, “Siden dette ene objektet gjør mitt rom så vakkert vil jeg samle på flere antikkgjenstander slik at det vil bli enda vakrere”. Så vi begynte å samle, og sluttresultatet var kaos.

Vi lette over hele verden etter vakre objekter – India, Japan, mange forskjellige land. Og hver gang vi fant en antikkgjenstand, fordi vi bare holdt på med et objekt av gangen, så vi det som vakkert, og tenkte at det ville bli vakkert i vår butikk. Men da vi brakte gjenstanden hjem og satte det der, ble det bare et nytt tillegg til vår skrapsamling. Den vakre gjenstanden utstrålte ikke lenger, fordi det var omgitt av så mange andre vakre ting. Den betydde ikke noe mer. I stedet for et rom fylt av vakre antikviteter hadde vi laget en skraphandel.

Korrekt shopping innebærer ikke å samle masse informasjon eller skjønnhet, men å fullt ut sette pris på hvert enkelt objekt. Dette er veldig viktig. Hvis du virkelig setter pris på skjønnheten til et objekt, så identifiserer du deg fullstendig med det og glemmer deg selv. Det er som å se en veldig interessant og fascinerende film og glemme at du sitter i salen. Det er denne typen av identifikasjon, fullstendig involvering med noe. Smakte vi faktisk på det, tygget og svelget riktig, dette ene vakre objektet, denne ene åndelige lære? Eller så vi det som en del av vår svære og voksende samling?

Jeg legger så mye vekt på dette punktet fordi jeg vet at mange av oss ikke har kommet til læren og meditasjonspraksis for å tjene masse penger, men fordi vi virkelig ønsker å lære, ønsker å utvikle oss selv. Men hvis vi ser på kunnskap som en antikvitet, som ”gammel visdom” som skal samles, så er vi på feil vei.

I forhold til linjen av lærere overføres ikke kunnskap som en antikvitet. Det er i stedet slik at en lærer opplever lærens sannhet, og så overføres denne som inspirasjon til student. Denne inspirasjonen vekker studenten, slik som hans lærer ble vekket før han. Studenten viderefører læren til en annen student, og slik fortsetter prosessen. Læren er alltid oppdatert. Den er ikke ”gammel visdom,” som en gammel legende.

Læren overføres ikke som informasjon, slik en bestefar overfører tradisjonelle folkeeventyr ved å fortelle dem til sine barnebarn. Det fungerer ikke på denne måten. Den er en virkelig opplevelse.

Det finnes et ordspråk i tibetanske skrifter som lyder: “Kunnskap må brennes, hamres og slås på som rent gull. Så kan en bære den som et smykke”. Så når du mottar åndelig instruksjon av en annen, så tar du den ikke ukritisk, men brenner den, hamrer og slår den, til gullets klare og verdige farger trer fram. Så kan du forme den til et smykke, hvilken design du måtte like, og ta det på. Dharma er derfor anvendbar i alle tidsaldere, til alle personer; den har en levende kvalitet. Det er ikke nok å imitere din mester eller guru; du prøver ikke å bli en kopi av din lærer. Læren er en individuell personlig opplevelse, helt ned til den nåværende holder av doktrinen.

Mange av mine lesere er kanskje kjent med historiene til Naropa, Tilopa, Marpa, Milarepa og Gampopa, og de andre lærerne i kagy-linjen. Det var en levende opplevelse for dem, og det er en levende opplevelse for de nåværende holdere av linjen. Det er kun detaljene i deres livssituasjoner som er forskjellige. Læren har kvaliteten til varmt nybakt brød: brødet er fremdeles varmt og ferskt. Hver baker må anvende den generelle kunnskapen om hvordan han skal bake brød med sin spesielle deig og ovn. Så må han oppleve ferskheten til dette brødet for seg selv, skjære det mens det er ferskt og spise det mens det er varmt. Han må gjøre læren til sin egen og praktisere den. Det er en meget levende prosess. Det er ingen villedning i form av samlet kunnskap. Vi må arbeide med våre individuelle opplevelser. Når vi blir forvirret, kan vi ikke vende oss tilbake til vår samling av kunnskap og forsøke å finne en bekreftelse eller trøst: ”Læreren og hele læren er på min side.” Den åndelige veien fungerer ikke på den måten. Det er en ensom, individuell vei.

3. Spørsmål og svar

Spørsmål: Tror du åndelig materialisme er et spesielt amerikansk problem?

Svar: Når læren kommer til et land fra et annet, blir problemet med åndelig materialisme forsterket. For øyeblikket er Amerika, uten noen tvil, en fruktbar jord for læren. Og fordi Amerika er så fruktbar, og søker åndelighet, er det mulig for Amerika å inspirere sjarlataner. Sjarlataner ville ikke velge å være sjarlataner hvis de ikke ble inspirert til å være det. Fordi de ønsker å få tak i penger og bli berømte ville de i en annen sammenheng være bankranere eller banditter. Fordi Amerika er så på utkikk etter åndelighet blir religion en lett måte å gjøre penger på og bli berømt. Og vi ser sjarlataner i form av studenten, “sjarla”, så vel som læreren. Jeg mener Amerika på dette tidspunkt er en meget interessant grunn.

Spørsmål: Har du akseptert en åndelig mester eller en guru, en bestemt levende åndelig mester?

Svar: For nåværende er det ingen. Fysisk forlot jeg mine guruer og lærere i Tibet, men læren forblir ved meg og fortsetter.

Spørsmål: Så hvem følger du, mer eller mindre?

Svar: Situasjoner er stemmen til min guru, tilstedeværelsen av min guru.

Spørsmål: Var det et spor av ego tilbake i Shakyamuni Buddha etter at han oppnådde opplysthet, slik at han kunne fortsette å undervise?

Svar: Undervisningen bare skjedde. Han hadde ikke noe ønske om å undervise eller ikke undervise. Han tilbrakte syv uker sittende i skyggen av et tre og gående langs bredden av en elv. Så skjedde det bare at noen kom og han begynte å snakke. Hvis du er der, en åpen person, så har du ikke noe valg. Situasjonen presenterer seg og undervisningen skjer. Det er dette som kalles ”buddha-aktivitet.”

Spørsmål: Er det vanskelig å ikke få eiertrang til åndelighet. Vil dette begjære etter å eie bli forkastet mens en følger veien?

Svar: Du burde la den første impulsen dø hen. Din første impuls mot det åndelige kan sette deg på en bestemt scene; men hvis du arbeider med den impulsen, vil den gradvis dø hen og i en viss fase blir den kjedelig og monoton. Dette er et brukbart budskap. Du forstår, det er virkelig essensielt å relatere til deg selv, din egen erfaring. Hvis en ikke relaterer til seg selv blir den åndelige vei farlig – ren underholdning heller enn en personlig organisk opplevelse.

Spørsmål: Hvis du bestemmer deg for å bruke uvitenhet til å finne veien, kan du nesten helt sikkert anta at alt du gjør vil føles godt og bli til fordel for egoet og blokkere veien. Alt som virker riktig for deg vil være feil, og alt som ikke snur deg på hodet vil begrave deg. Finnes det en vei ut av dette?

Svar: Hvis du utfører en handling som virker riktig, betyr ikke dette at det er en gal handling, simpelthen fordi riktig og galt ikke er med i bildet i det hele tatt. Du arbeider ikke på noen av sidene, hverken på den ”gode” siden eller på den ”dårlige” siden, men du arbeider med totaliteten til helheten, hinsides, ”dette” og ”det”. Jeg vil si at det er en helhetlig handling. Det finnes ingen delvis handling, men hva vi enn gjør i relasjon til god og dårlig virker å være en delvis handling.

Spørsmål: Hvis du føler deg veldig forvirret og forsøker å arbeide deg ut av forvirringen, virker det som om du arbeider for hardt. Men hvis du ikke prøver i det hele tatt, er dette også å lure seg selv?

Svar: Ja, men det betyr ikke at en må leve etter ytterlighetene av å prøve for hardt eller å ikke prøve i det hele tatt. En må arbeide på en slags ”middelvei”, en helhetlig tilstand av ”å være som du er”. Vi kunne beskrive dette med mange ord, men den eneste løsningen er å faktisk gjøre det. Hvis du virkelig ønsker å begynne å leve etter middelveien, så vil du se den, du vil finne den. Du må tillate deg selv å stole på deg selv, å stole på din egen intelligens. Vi er store mennesker, vi har store ting i oss. Vi behøver bare å la oss selv være som vi er. Hjelp kan ikke fås utenfra. Hvis du ikke er villig til å la deg selv vokse, vil du falle inn i den selvdestruktive prosessen av forvirring. Det er selvdestruksjon heller en destruksjon fra noen annen. Det er derfor den er så effektiv; fordi den er selvdestruktiv.

Spørsmål: Hva er tro? Kan den brukes?

Svar: Tro kan være en enkel, blind tro av tillit, eller den kan være en bestemt overbevisning som ikke kan ødelegges. Blind tro har ingen inspirasjon. Den er veldig naiv. Den er ikke kreativ, selv om den ikke er direkte destruktiv. Den er ikke kreativ fordi din tro og du selv ikke har funnet sammen, ingen kommunikasjon. Du bare aksepterer blindt hele trossystemet, veldig naivt.

Når tro er overbevisning, er det en levende grunn for å være overbevist. Du forventer ikke at det vil være en ferdiglaget pakke som på et mystisk vis presenteres for deg. Denne tilnærmingen er meget kreativ og positiv. Hvis du har fullstendig overbevisning, er du så sikker på deg selv at du ikke behøver å sjekke deg selv. Det er en absolutt overbevisning, en virkelig forståelse av det som skjer her og nå, og derfor nøler du ikke med å følge andre veier eller håndtere enhver situasjon på den måten som er nødvendig.

Spørsmål: Hva veileder deg på veien?

Svar: Det ser faktisk ikke ut til å være noen spesiell veiledning. Hvis noen veileder deg, så er dette faktisk mistenkelig, siden du da stoler på noe ytre. Å være fullstendig det du er blir en veiledning, men ikke som en fortropp, fordi du ikke har noen veileder å følge. Du behøver ikke å følge i halen på noen, kun seile av gårde. Med andre ord, veilederen går ikke foran deg, den går med deg.

Spørsmål: Kan du si noe om hvordan meditasjon kortslutter egoets beskyttelsesmekanismer?

Svar: Beskyttelsesmekanismen til egoet består av å sjekke seg selv, noe som er en unødvendig form for selvobservasjon. Meditasjon er ikke basert på å meditere på et spesielt objekt som å sjekke seg selv, meditasjon er heller en fullstendig identifikasjon med den teknikk som anvendes. Det vil derfor ikke være noen anstrengelse i å sikre seg selv i meditasjonspraksis.

Spørsmål: Jeg ser ut til å være en åndelig skraphaug. Hvordan kan jeg gjør det til et enkelt rom med et vakkert objekt?

Svar: For å begynne å sette prise på din sammensetning må du begynne med én ting. En må finne et trinn, en kilde til inspirasjon. Kanskje du ikke ville måtte gå igjennom resten av tingene i din samling hvis du undersøkte bare en ting.

Denne ene tingen kunne være et skilt som du greide å ta med deg fra New York – det kunne være så enkelt som det. Men en må begynne med én ting, se dets enkelhet, den robuste kvaliteten til dette skrapet eller denne vakre antikviteten. Hvis vi kunne greie å begynne med én ting, så ville det være det samme som å ha et objekt i et tomt rom. Jeg tror det er et spørsmål om å finne en ansats. Fordi vi har så mange eiendeler i vår samling, er en stor del av problemet at vi ikke vet hvor vi skal begynne. En må tillate at instinktet bestemmer hva som blir det første som plukkes opp.

Spørsmål: Hvorfor tror du mennesker er så beskyttende ovenfor sitt ego? Hvorfor er det så vanskelig å gi slipp på ens ego?

Svar: Mennesker er redd for rommets tomhet, fravær av selskap, fravær av en skygge. Det kan være en skremmende opplevelse å ikke ha noen å relatere til, ikke noe å relatere med. Ideen om dette kan være meget skremmende, selv om det ikke er den virkelige opplevelsen. Det er en generell frykt for rommet, en frykt for at vi ikke vil bli i stand til å forankre oss selv i noen solid grunn, at vi vil miste vår identitet som en fiksert, solid og bestemt ting.

4. Overgivelse

Ved dette punkt har vi kommet til den konklusjonen at vi bør glemme hele spillet av åndelig materialisme; med andre ord, vi burde gi opp å prøve å forsvare og forbedre oss selv. Vi kan ha fått et glimt av noe som har fortalt oss at vår kamp er nytteløs og ønske å overgi oss, å gi fullstendig slipp på våre anstrengelser på å forsvare oss selv. Men hvor mange av oss kan faktisk gjøre dette? Det er ikke så enkelt og lett som vi kanskje tror. I hvilken grad kunne vi virkelig gi slipp og bli åpne? Ved hvilket punkt ville vi begynne å forsvare oss?

I denne forelesningen vil vi diskutere overgivelse, spesielt i forhold til arbeid med sinnets nevrotiske natur og arbeid med en personlig guru eller lærer. Å overgi seg til en ”guru” kan bety å åpne våre sinn til livets situasjoner så vel som en individuell lærer. Men hvis vår livsstil og inspirasjon er å arbeide for å åpenbare sinnet, så vil vi ganske sikkert finne en personlig guru også. Så i de neste timene vil vi vektlegge hvordan vi kan relatere til en personlig lærer.

En av vanskelighetene med å overgi oss til en guru er vår forutinntatthet om han, og våre forventninger om hva som vil skje oss sammen med han. Vi er veldig opptatte av hva vi ønsker å oppleve med vår lærer: ”Jeg ønsker å se dette; det ville være den beste måten å se det; jeg ønsker å oppleve en spesiell situasjon, fordi den passer eksakt med mine forventninger og drømmer”. Så vi forsøker å sette ting i bås, å tilpasse situasjonen til våre forventninger, og vi greier ikke å overgi noe forventning i det hele tatt. Hvis vi søker etter en guru eller lærer forventer vi at han er helgenaktig, fredfull, stille, en enkel og vis mann. Når vi finner ut at han ikke passer våre forventninger blir vi skuffet, og vi begynner å tvile. For å kunne etablere et virkelig lærer-studentforhold er det nødvendig at vi overgir alle våre antagelser om forholdet, inkludert ideen om hvordan overgivelsen vil foregå. ”Overgi” betyr å åpne seg selv fullstendig, å forsøke å komme forbi fascinasjon og forventning.

Overgivelse betyr også å erkjenne de rå, grove, klumsete og sjokkerende egenskapene til vårt ego, og til å innrømme dem og overgi dem. Generelt finner vi det veldig vanskelig å fremvise og overgi vårt egos uferdige og grove egenskaper. Selv om vi kan hate oss selv, finner vi på samme tid at selvhat er en form for tidsfordriv. På tross av det faktum at vi kan mislike hvem vi er, og oppleve selvfordømmelse som smertefullt, greier vi allikevel ikke å oppgi det fullstendig. Hvis vi begynner å oppgi vår selvkritikk, kan vi føle det som om vi mister det vi holder på med, som om noen tok fra oss jobben. Vi ville ikke ha noe å holde på med hvis vi skulle overgi alt; det ville ikke være noe å holde fast ved. Selvevaluering og selvkritikk er i grunnen nevrotiske tendenser som kommer av at vi ikke har nok tro på oss selv, ”tro” i den forstand at vi ser hva vi er, vet hva vi er, og vet at vi har råd til å åpne opp. Vi har faktisk råd til å overgi denne rå og grove nevrotiske egenskapen til selvet og tre ut av fascinasjon, å tre ut av forutinntatte ideer.

Vi må overgi våre håp og forventninger, så vel som det vi frykter, og marsjere direkte inn i skuffelse, arbeide med skuffelse, gå inn i den og gjøre den til en måte å leve på. Dette er meget vanskelig å gjøre. Skuffelse er et godt tegn på grunnleggende intelligens. Den kan ikke sammenlignes med noe annet: det er så skarp, presis, opplagt og direkte. Hvis vi kan åpne oss, så vil vi plutselig å se at våre forventninger er irrelevante sammenlignet med virkeligheten i situasjonene vi møter. Det bringer automatisk fram en følelse av skuffelse. Skuffelse er den beste metoden å bruke på veien av dharma. Den bekrefter verken eksistensen av vårt ego eller dets drømmer. Hvis vi derimot er involvert i åndelig materialisme – hvis vi ser på åndelighet som en del av vår samlede kunnskap og fortjeneste, hvis åndelighet blir en måte å bygge oss selv opp – så blir selvfølgelig hele prosessen med overgivelse fullstendig forvrengt.

Hvis vi ser på åndelighet som en måte å få det komfortabelt, vil vi, når vi opplever noe ubehagelig, forsøke å rasjonalisere : ”Dette må være en handling av visdom fra guruens side, fordi jeg vet, og er ganske sikker på at guruene ikke gjør skadelige ting. ‘Guruji’ er et perfekt vesen og alt ‘Guruji’ gjør er riktig. Alt ‘Guruji’ gjør er for meg, fordi han er på min side. Så jeg har råd til å være åpen. Jeg kan trykt overgi meg. Jeg vet at jeg er på riktig vei”. Det er noe som ikke er helt riktig med en slik holdning. I beste fall er den troskyldig og naiv. Vi er fanget av det imponerende, inspirerende, ærerike og fargerike aspektet ved ”Guruji”. Vi tør ikke å se det på noen annen måte. Vi utvikler en overbevisning om at hva vi enn opplever, så er det del av vår åndelige utvikling. ”Jeg har greid det, jeg har opplevd det, jeg er en selvgjort person som vet alle ting, nesten, fordi jeg har lest bøker og de bekrefter det jeg tror, min riktighet, mine ideer. Alt stemmer”.

Vi kan holde tilbake på en annen måte også, ikke virkelig overgi oss fordi vi føler at vi er meget dannede, sofistikerte og ærerike mennesker. ”Vi kan da vel ikke overgi oss selv til denne skitne, hverdagslignende gatelivaktige virkeligheten”. Vi har følelsen at hvert trinn på veien skal trås på et lotusblad og vi utvikler en logikk som tolker det som skjer oss i overensstemmelse med dette. Hvis vi faller, lager vi en myk landing som forhindrer et plutselig sjokk. Overgivelse involverer ikke å forberede en myk landing; det betyr å lande på en hard, vanlig grunn, på steinet villmark. Når vi først åpner oss selv, så lander vi på det som er.

Tradisjonelt symboliseres overgivelse ved praksiser som prostrasjon, som er å falle langflat på bakken som en gest på overgivelse. På samme tid åpner vi oss psykologisk og overgir oss fullstendig ved å identifisere oss selv med de laveste av de lave, og erkjenner vår uferdige og grove egenskaper. Vi frykter ikke å miste noe når vi først identifiserer oss med de laveste av de lave. Når vi gjør dette, gjør vi oss selv til en tom beholder, klar for å motta undervisning.
I den buddhistiske tradisjonen finnes en grunnleggende formel: “Jeg tar tilflukt i Buddha, jeg tar tilflukt i dharma, og jeg tar tilflukt i sanghaen”. Jeg tar tilflukt i Buddha som et eksempel på overgivelse, eksempelet på å erkjenne negativiteten som en del av vår væren og åpne opp for den. Jeg tar tilflukt i dharma, ”eksistensens lov”, livet slik det er. Jeg er villig til å se situasjonene i livet slik de virkelig er. Jeg tar tilflukt i sanghaen, ”sangha” betyr ”fellesskap av mennesker på den åndelige vei”, ”venner”. Jeg er villig til å dele mine erfaringer av alle livets sider med mine felles pilegrimer, felles søkende, og de som går med meg; men jeg er ikke villig til å lene meg på dem for å få støtte. Jeg er bare villig til å gå med dem. Det er en farlig tendens å lene seg på hverandre mens vi går veien. Hvis en gruppe mennesker lener seg på hverandre, så vil alle falle hvis en faller. Så vi lener oss ikke på hverandre. Vi bare går med hverandre, side ved side, skulder ved skulder, arbeider med hverandre, går med hverandre. Denne tilnærmingen til overgivelse, denne ideen om at ta tilflukt er meget dyp.

Den gale måten å ta tilflukt på er å søke ly – å tilbe fjell, solguder, måneguder, guddommer av ethvert slag ganske enkelt fordi de virker større enn oss. Denne typen av tilflukt er som det lille barnet som sier, ”Hvis du slår meg, så forteller jeg mamma”, og tror at mamma er en stor, arketypisk og mektig person. Hvis barnet blir angrepet søker det seg automatisk tilbake til mamma, en usynlig, allvitende og allmektig personlighet. Barnet tror at hans mor kan beskytte ham, og at hun faktisk er den eneste personen som kan redde han.

Å ta tilflukt i en mors-farsfigur er i sannhet selvødeleggende; den som søker tilflukt har ingen virkelig styrke i det hele tatt, ingen virkelig inspirasjon. Han er hele tiden opptatt av å måle sterkere og svakere krefter. Hvis vi er små kan noen større knuse oss. Vi søker tilflukt fordi vi ikke har råd til å være små uten beskyttelse. Vi har en tendens til å være unnskyldende: ”Jeg er en slik liten person, men jeg erkjenner dine store egenskaper. Jeg vil gjerne tilbe og slutte meg til din storhet, så vil du være så snill å beskytte meg?”
Overgivelse er ikke et spørsmål om å være lav og dum, å ikke et ønske å bli løftet opp og være dyp. Det har ingenting å gjøre med nivåer og evaluering. I stedet overgir vi oss fordi vi ønsker å kommunisere med verden ”slik den er”. Vi må ikke klassifisere oss selv som studenter eller uvitende mennesker. Vi vet hvor vi står, og derfor kan vi utføre gesten av overgivelse, og åpne for direkte kommunikasjon med objektet av vår overgivelse. Vi skammer oss ikke over alle våre uferdige, grove, vakre eller rene kvaliteter. Vi presenterer alt til objektet av vår overgivelse. Den grunnleggende handlingen av overgivelse involverer ikke tilbedelse av en utenforliggende kraft. Det betyr heller å arbeide med inspirasjon, så en kan bli en åpen beholder som kan fylles med kunnskap.

Åpenheten og overgivelsen er nødvendig forberedelse for å arbeide med en åndelig venn. Vi erkjenner vår fundamentale rikdom heller enn det bohemske bilde av tilværelsens fattigdom. Vi vet at vi er verdige til å motta læren, verdige nok til å relatere oss selv til mangfoldet av mulighetene til å lære.