Kyabje Dilgo Khyentse Rinpoche ble født inn i en edel familie i Derge i Øst-Tibet. Foruten å ha en spesiell tilknytning til Lama Mipham hadde han mange store lærere og lærte raskt de grunnleggende meditasjonsteknikkene av stille vedblivelse (shamata) og skjelnende innsikt (vipasyana). Ved siden av å praktisere gjorde han grundige studier.
Ettersom han modnet i åndelig praksis involverte han seg i praktisering av ”nerver og energi” (Skt: nadi-vayu, Tib: Tsa-lung) og det som i vesten kalles Kundalini (Skt: Candali, Tib: Tu-mo). For å fullføre disse praksisene tilbrakte han mange år i en grotte, kun ikledd en tynn bomullsdrakt.
Hans kone fortalte at han mediterte hele natten og kun hvilte en time på morgenen. Han leste dessuten svært mange bøker som måtte stables opp på verandaen. Deres forhold var et eksempel på gjensidig kjærlighet og oppvåkning.
Da Tibet ble invadert var Dilgo Khyentse Rinpoche en av lamaene som måtte flykte, og han reise sammen med sin familie over grensen til Butan, og derfra videre til Sikkim. På veien mistet han alle sine eiendeler, og levde i ekstrem fattigdom som flykting. Etter en pilgrimsreise til Bodh Gaya, hvor Buddha ble opplyst, bedret hans situasjon seg. Under tiden i fattigdom mistet han aldri håpet og oppgav aldri sin søken etter sannheten.
Han ble den respekterte åndelige mester til Butans kongelige familie. Ettersom hans ry som levende helgen vokste i det Tibetanske eksilsamfunnet begynte også Dalai Lama å se til Dilgo Khyentse Rinpoche for instruksjon og veiledning. Med tiden ble Rinpoche en av Dalai Lamas lærere og venner.
Det var en enestående opplevelse å se Dilgo Khyentse Rinpoche i meditasjon. Han hadde en stor og massiv kropp, nesten naken – som en bjørn – og det virket som han utstrålte den mest påtagelige varmen og kjærligheten en kan tenke seg. Hans smil og uttrykk i de myke og brune øynene kunne smelte selv det kaldeste hjerte.
I 1991, i Butan, begynte han å vise tegn på sykdom, og var i flere dager ute av stand til å spise eller drikke. Fire dager før han døde skrev han på en lapp ”jeg reiser på den nittende”, og sant nok, på den nittende kom han seg med hjelp opp og gikk inn i meditasjon. Tidlig på morgenen stanset pusten hans og han gikk inn i nirvana.