av Jigme Lingpa

Dette er løvens brøl som nedkjemper ødeleggende forvirring og misforståelse hos mediterende som har overgitt materialistisk klamring for å meditere på den innerste essens.

Dzogchen er hinsides konsepter, overgår både klamring og frigjøring og er kjernen i opphøyet innsikt. Den er en uforanderlige tilstand av oppmerksomhetens ikke-meditasjon, som er fri for uten klamring. I denne forståelse hyller jeg uavbrutt Dzogchen
av stor enkelhet.

Her er essensen av maha ati-læren,
den innerste kjernen av Padmakaras lære
og livskraften til dakiniene.
Dette er den suverene lære av alle de ni vogner.
Den kan bare overføres av en guru av sinnslinjen,
og ikke av ord alene.
Tross dette, har jeg skrevet disse ord
for å gagne de store mediterende
som har dedikert seg til den høyeste lære.
Disse ord ble hentet fra dharmadhatuens skattkammeret
og er ikke skrevet ut fra klamring
til teorier og filosofiske abstraksjoner.

Først må eleven finne en dyktig lærer som han har et godt karmisk bånd til. Læreren må være en holder av sinnslinjen. Eleven må ha ensrettet hengivelse og tillit for å kunne få overført lærerens forståelse.

Dzogchen er av den største enkelhet. Den er det som er. Den kan ikke vises ved analogi, og ingenting kan tildekke den. Den er uten grenser og overgår alle ytterligheter. Den er klar nåhet som ikke forandrer farge. Når du blir ett med denne smak, vil selv ønsket om å meditere oppløses; du frigjøres fra lenkene av meditasjon og filosofi, og overbevisning tar bolig i deg. Tenkeren har forsvunnet. Man kan ikke lenger gagnes av ”gode” tanker eller skades av ”dårlige” tanker. Nøytrale tanker kan ikke lenger villede. Du blir ett med opphøyet innsikt og grenseløst rom. Du vil da se tegn på fremgang. Det vil ikke lenger finnes kaotisk forvirring og misforståelser.

Selv om denne lære er konge av alle yanaer [vogner], deles mediterende inn i de som er meget mottagelig for den, de som er mindre mottagelige, og de som er lite mottagelige. De mest mottagelige er vanskelig å finne, og det kan være at lærer og elev ikke greier å finne et klart møtepunkt. Da oppnås ingenting, og misforståelser kan oppstå med hensyn til naturen til Dzogchen.

De som er mindre mottagelige begynner med å studere teori og utvikler gradvis en følelse av sann forståelse. I disse dager anser mange at teorien er meditasjon. Deres meditasjon kan være klar og fri for tanker, avslappet og behagelig, men dette er bare en forbigående opplevelse av lykksalighet. De tror at dette er meditasjon og at ingen vet bedre enn dem. De tenker, ”jeg har oppnådd denne forståelsen”, og er stolte av seg selv. Men uten en kompetent lærer er deres erfaring bare teori. Som det sies i Dzogchen
-skriftene, ”Teori er som en lapp på en frakk, en dag vil den løsne”.

Mennesker forsøker ofte å skille mellom “gode” og “dårlige” tanker, som å skille vann fra melk. Det er lett nok å akseptere livets negative opplevelser, men mye vanskeligere å se de positive opplevelsene som en del av veien. Selv de som hevder å ha nådd det høyeste nivå av realisering er fullstendig involvert i verdslige gjøremål og berømmelse. De er tiltrukket av Devaputra [personifisering av kraften som forårsaker tiltrekning til sanseobjekter]. Dette betyr at de ikke har frigjort seg fra de seks sansene. Slike mennesker ser berømmelse som spesielt og mirakuløst. Dette er som å hevde at en ravn er hvit. Men de som er fullstendig dedikert til praksisen av dharma uten å bry seg om verdslig berømmelse og stolthet burde ikke bli for selvgode med sin avanserte utvikling i meditasjon. De burde praktisere guruyoga i alle døgnets fire perioder for å motta velsignelse av guruen, forene sine sinn med hans og åpne visdomsøyet.

Når denne erfaringen først er gjort skal den ikke oppgis. Yogien burde fra da av dedikere seg selv til denne praksis med uopphørlig engasjement. Følgelig vil hans opplevelse av tomhet bli mer fredelig og han vil erfare større klarhet og innsikt. Eller så vil han begynne å innse begrensningene til atspredte tanker og slik utvikle skjelnende visdom. Noen individer vil bli i stand til å bruke både tanker og fraværet av tanker som meditasjon, men det skal bæres på sinnet at det som iakttar det som skjer ikke er annet enn egoets stramme grep. Vær oppmerksom på den subtile hindringen i å forsøke å analysere opplevelser. Dette er en stor fare. Det er for tidlig å anse alle tanker for dharmakaya [sannhetskroppen]. Motmiddelet er visdommen av nåhet, uforanderlig og ufeilbarlig. Når han er fridd for trelldommen av filosofisk spekulasjon, utvikler den mediterende en gjennomtrengende oppmerksomhet i sin praksis. Hvis han analyserer sine opplevelser i meditasjon og postmeditasjon, vil han villedes og gjøre mange feil. Hvis han ikke greier å innse sine feil, vil han aldri oppnå nåhetens frittflytende innsikt, hinsides konsepter. Han vil kun ha et konseptuelt og nihilistisk syn på tomheten, karakterisert av de lavere yanaer.

Det er også en feil å oppfatte tomheten som en luftspeiling, som om den kun var en kombinasjon kreativ fantasi og intethet. Dette er opplevelsene av lavere mantraer, som kan forårsakes av praksisen av svabhava-mantraet. Når atspredte tanker har blitt stilnet, er det på samme måte feil å overse sinnets klarhet og kun se det som tomt. Opplevelsen av sann innsikt er den samtidige oppmerksomheten av stillhet så vel som aktive tanker. Ifølge Dzogchen-læren består meditasjon av å se på det som oppstår i sinnet og ganske enkelt forbli i tilstanden av nåhet. Å fortsette i denne tilstanden etter meditasjon er kjent som ”den post-meditative opplevelse”.

Det er en feil å forsøke å konsentrere på tomhet, og så etter meditasjonen prøve å intellektuelt oppfatte alt som en luftspeiling. Opprinnelig innsikt er tilstanden hvor en ikke er påvirket av underskogen av tanker. Det er en feil å være på vakt mot vandring av sinnet, eller forsøke å fengsle sinnet i en askese av å undertrykke tanker.

Noen mennesker kan misforstå begrepet “nåhet” og tar det for å være tanker som måtte oppstå i deres sinn i øyeblikket. Nåhet skal forstås som å være den opprinnelige innsikten som allerede er beskrevet.

Tilstanden av ikke-meditasjon kommer fra hjertet når en ikke lenger skiller mellom meditasjon og ikke-meditasjon, og en ikke lenger er fristet til å forandre eller forlenge tilstanden av meditasjon. Den er altgjennomstrømmende glede, fri for all tvil. Dette er forskjellig fra gleden av sanselige nytelser eller bare glede.

Når vi snakker om “klarhet” refererer vi til en tilstand som er fri for dovenskap og sløvhet. Denne klarheten kan ikke skilles fra ren energi, og skinner uhindret. Det er en feil å sammenlikne klarhet med oppmerksomhet av tanker, farger og former til ytre fenomener. Når tanker er fraværende, er den mediterende fullstendig innhyllet i rommet at ikke-tanker. ”Fraværet av tanker” betyr ikke bevisstløshet, søvn eller avstengning av sansene, men i stedet å være upåvirket av konflikt. De tre tegn på meditasjon; klarhet, glede og fravær av tanker, kan inntreffe når en person mediterer, men gjøres det en anstrengelse for å få de fram forblir den mediterende i samsaras sirkel.

Det finnes fire feilaktige syn på tomheten. Det er feil å tro at tomheten kun er tom, uten å se nåhetens ”ville” rom. Det er feil å søke buddha-naturen i utenforliggende kilder, uten å innse at nåhet verken kjenner vei eller mål. Det er feil å forsøke å introdusere et motmiddel mot tanker uten å innse at tanker er tomme av natur, og at en kan fri seg selv som en slange som ruller seg ut. Det er også feil å holde et nihilistisk syn, at det ikke finnes noe annet enn tomheten, ingen årsak og virkning, og ingen mediterende eller meditasjon, uten å oppleve tomheten som er hinsides konsepter.

De som har hatt glimt av realisering må kjenne disse farene og studere dem grundig. Det er lett å teoretisere og snakke veltalende om tomheten, men den mediterende kan allikevel mangle evne til å håndtere visse situasjoner. I en Dzogchen
-tekst sies det: ”Midlertidig realisering er som en tåke som med sikkerhet vil forsvinne”. Mediterende som ikke har studert disse farer vil aldri oppnå noen nytte av streng retreat, forsøk på å tvinge sinnet, eller fra å anvende visualisering, mantra-resitasjon eller praktisering av hatha-yoga. Som det sies i Phagpa dudpa-sutraen:

En bodhisattva som ikke kjenner den virkelige betydningen av ensomhet,
vil, selv om han mediterer i mange år i en fjern dal full av giftige slanger
hundre mil fra nærmeste bosetning, utvikle en overdreven stolthet.

Hvis den mediterende er i stand til å bruke hva som enn skjer i livet som en vei, blir hans kropp en retreathytte. Han behøver ikke å telle antall år han har meditert og får ikke panikk når ”sjokkerende” tanker dukker opp. Hans oppmerksomhet vedblir uten avbrudd som en gammel mann som ser et barn leke. Som det sies i en Dzogchen
-tekst: ”Fullstendig realisering er som uforanderlig rom”.

En Dzogchen-yogi kan se ut som en vanlig person, men hans oppmerksomhet er fullstendig absorbert i nåhet. Han trenger ingen bøker fordi han ser alle fremtredende fenomen og hele eksistensen som guruens mandala. For ham er det ingen spekulasjon på veiens nivåer. Hans handlinger er spontane og gagner derfor alle levende vesener. Når han forlater den fysiske kroppen blir hans bevissthet ett med dharmakaya, slik luften i en vase blir ett med det omliggende rom når vasen knuses.