De fire logiske argumenter, del 1

Samye Buddhist Association International

Khenpo Sangpo Rinpoche

De fire logiske argumenter, del 1

 

Det sies at det finnes levende vesener så langt universet rekker, og der det er levende vesener eksisterer det også karmiske formasjoner og forstyrrende følelser. Men naturen til disse transcenderer ikke lidelse. For å bringe levende vesener, som har en slik natur, til en tilstand av glede og fjerne lidelse bør en involvere seg i dharmapraksis.

 

Hvis motivasjonen er meget omfangsrik og intensiv, så vil også resultatet være omfangsrikt og intensivt. Praksis og refleksjon på dharma burde derfor innledes med et altruistisk sinn, eller sagt på en annen måte, en holdning av bodhicitta.

 

Levende vesener innehar det som kalles konseptuelt sinn som fikserer på tingenes eksistens eller ikke-eksistens. Fra vår fiksering på en forestilling om eksistens utvikler det seg mange forskjellige anskuelser og konseptuelle tankekonstruksjoner. Visse åndelige tradisjoner hevder for eksempel at jorden ble laget av Gud, og visse ikke-buddhistiske tradisjoner hevder at verden ble laget av Det suverene selv. Men Buddha sier at verden ikke ble laget av et suverent selv eller et suverent vesen, men fra loven om gjensidig avhengighet.

 

Derfor gav mesteren Buddha sin første belæring som de fire edle sannheter. De fleste av hans tilhørere, som de fleste levende vesener, har en sterk tendens til å fiksere på forestillingen om eksistens. De fire edle sannheter åpenbarer derfor loven om karmisk årsakssammenheng, som viser at det eksisterer en årsak og det eksisterer et resultat. Årsaker kan være samsariske eller nirvaniske. I de samsariske årsaker presenterte Buddha årsaken og resultatet av samsara. I de nirvaniske årsaker presenterte Buddha årsaken og resultatet av nirvana.

 

For å avverge forestillingen som fikserer på eksistens - tingenes eksistens eller ikke-eksistens - gav Buddha den andre belæringen, som er en utfyllende belæring om tomhet. Hans tredje belæring, på tathagatagarba avviser også ideen om å fiksere på eksistens og åpenbarer at alle tings skaper er sugatagarba, eller buddha-natur. I denne tredje belæringen sa han at roten til all fenomenal fremtredelse og opplevelse kan føres tilbake til ens eget sinn.

 

Hvis sinnet tenker på en riktig måte virker det som om alt utfolder seg på en god måte. Men hvis sinnet tenker på en feilaktig måte, virker det som om mange ting går galt. Gode og dårlige ting, eller negative og positive, kan derfor ikke etableres bare med hensyn på ytre eksistens. På samme måte kan ikke positivt eller negativt etableres når det gjelder buddha-naturen.

 

Hvis god og dårlig ikke kan etableres men hensyn på ytre fenomener eller på den indre eksistensen av ens sinn eller buddha-natur, så kan vi spørre hvor disse gode eller dårlige tingene eksisterer. Roten til alle disse tingene kan ledes tilbake til mangel på kunnskap. I dzogchen-læren sies det at sinnets natur er i seg selv buddha-natur, at sinnet selv er buddha. Om det er den mindre vogn eller den større vognen av mahayana eller vajrayana, så kan essensen av alle belæringene som Buddha gav sies å være ens eget sinn. På grunn av dette kan en si at buddhisme er vitenskapen om sinnet. Som buddhistiske praktiserende burde vi forsøke å oppnå visshet om at sinnet er skaperen av både samsarisk og nirvanisk opplevelse.

 

For øyeblikket opplever levende vesener fire forvirrede eller gale syn, og på grunn av dette opplever de samsaras lidelse. Det første gale syn er å fiksere på noe som rent. Det andre gale syn er å fiksere på glede. Det tredje gale syn er å fiksere på bestandighet. Det fjerde gale syn er å fiksere på et selv. Slik har vi en tendens til å fiksere på vår fysiske eksistens som å være ren, bestandig, glad og med et eksisterende selv.

 

I virkeligheten er skandhaene (sanskrit - ansamlingene), samlingen av vår psyko-fysiologiske eksistens, form, følelser, oppfattelser, vilje og bevissthet, ubestandige. Når levende vesener ikke er i stand til å oppfatte den ubestandige naturen til sin psyko-fysiologiske eksistens, så feiler de i å erkjenne sin ubestandige natur som helhet. Men hvis de benytter sverdet av visdom og kutter opp den psykososiale eksistensen, vil de bli i stand til å åpenbare sannheten, som er at skandhaene er ubestandige. Når vi undersøker vår psyko-fysiologiske ansamling, blir det åpenbart at kropp og sinn, eksistensen av vår kropp og sjel, er en samling av mange partikler og subpartikler, atomer og subatomer, og ikke en solid klump.

 

Fra perspektivet av grov fremtredelse, sier vi at det eksisterer en person hvis alle fem kroppsdeler er til stede. Men hvis vi fjerner noen av dem - for eksempel armene - og legger dem vekk fra personen, så kan ikke disse separate delene kalles en person. Derfor er kroppen bare en samling av deler.

 

Med perspektiv på grunnen til denne ansamlingen, så sies denne grunnen å være en ansamling av atomer og subatomer. Under denne basen av atomiske partikler finnes et nivå av atomisk energi som gir opphav til de atomiske partiklene. Derfor kan selv ikke de mest subtile atomiske partikler sies å skape verden, og de kan heller ikke sies å være bestandige. Så snart de mest subtile partiklene fremtrer, så forsvinner de eller går over til noe annet og er derfor ikke bestandige. Med perspektiv på helheten av ens psyko-fysiologiske eksistens kan en således forstå at ens skandhaer ikke er bestandige; de gjennomgår kontinuerlig forandring fordi byggestenene til skandhaene går gjennom en kontinuerlig forandring.

 

Hvis du analyserer skandhaene ved å anvende visdom og intelligens på denne måten, og videre analyserer den grove kroppen ved å studere den subtile kroppen, så vil den subtile kroppen forstås som subtil ubestandighet. Denne forståelsen av ubestandighet utvikler seg til en forståelse av tomhet. Hvis en mediterer på denne måten sies det at dette er sann meditasjon av oppmerksomhet på ens egen kropp.

 

Hva betyr det å forstå ubestandighet? En forståelse av tingenes ubestandige natur tillater oss å avlede vår tilknytning til våre opplevelser, og vi vil være i stand til å glede oss over en ikke-klamrende sinnstilstand. Å innse ubestandighet vil også tillate oss å fortsette å praktisere gode handlinger og slutte å gi etter for gale handlinger. På samme måte kan en forståelse av ubestandighet gi opphav til en visshet om og en lengten etter frigjøring, det vil være mulig å oppnå endelig glede.

 

I mange sutraer sier Buddha at elefantens fotavtrykk er det største, og av alle meditasjoner sies meditasjon på forgjengelighet å være den største. I begynnelsen er det derfor viktig anstrenge seg i meditasjon på forgjengelighet. Ytre fenomenal fremtredelse gjennomgår en kontinuerlig forandring; på samme måte går også vår kropp gjennom en kontinuerlig forandring. Hvis våre sinn ikke er i stand til å bevege seg i parallell med de ytre bevegelsene og forandringene i vår kropp, så vil vi oppleve lidelse.

 

En realisering av ubestandighet vil fjerne frykten vi normalt opplever. For eksempel vil den fjerne trøttheten vi kan oppleve i åndelig praksis, lidelsen som kommer når vi opplever noe uventet, og lidelsen som kommer fra å søke etter noe uten å finne det. Meditasjon på ubestandighet har derfor kraft til å minske effekten av alle disse lidelsene.

 

Lidelse vil komme, for kortere eller lengre tid, men så vil den forsvinne. På samme måte vil glede komme, bli en stund og så forsvinne - alt på grunn av loven om ubestandighet. Det er derfor ikke noe særlig poeng i å bekymre seg om begynnelsen på lidelse eller slutten på glede fordi loven om ubestandigheten vil virke på begge opplevelsene.

 

Buddha sa at hvis vi ikke forstår den firedelte visdommen om den ubestandige naturen til våre skandhaer, lidelse, tomhet og ikke-selviskhet, så vil vi oppleve lidelse; man hvis vi forstår dette, så vil vi oppleve glede.

 

Buddha lagde mange regler, ikke bare for å begrense oss fra å gjøre visse ting, men for å beskytte oss fra visse ting. For eksempel kommer ikke begrensningene munker har for å leve med kvinner fra at kvinner har en ond natur, men for å beskytte sinnet til den praktiserende fra forstyrrende tanker. Det samme gjelder for inntak av alkohol: Alkohol er ikke galt i seg selv, men begrensningen er laget for å stoppe avhengighet.

 

Men i visse tilfeller kan det vært nyttig å utføre tilsynelatende negative handlinger. Hvis en utfører en av de syv negative handlinger som angår ens kropp eller tale, og handlingen er assosiert med dharma og den er motivert av medfølelse, så er en ikke fullstendig forhindret fra å gjøre den.

 

Buddha har ikke sagt at all ytre og indre fenomener er lidelse. Men når vi ikke forstår naturen til disse fenomenene, så vil dette forårsake lidelse. En burde derfor forstå at roten til Buddhas lære ligger i forståelsen av gjensidig avhengig opplevelse. En burde på samme måte forstå ubestandighet; det faktum at alt er tomt og uten et eget selv. Når disse tingene forståes i sin riktig sammenheng blir alle ytre og indre opplevelser nirvanisk opplevelse. Men når vi feiler i å forstå deres natur blir de samsaras lidelse. For en praktiserende er det derfor essensielt å bli vel kjent med loven om gjensidig avhengighet, tomhet, ikke-selviskhet og så videre.

 

Jeg ønsker nå å snakke om de fire gale syn: fikseringen på renhet, glede, bestandighet og selv. Botemiddelet mot disse fire gale syn er meditasjon på skittenhet, lidelse, ubestandighet og ikke-selviskhet (eller tomhet).

 

Når vi fikserer på våre skandhaer som å være veldig rene og lykksalige, eller å være permanente eller å ha et selv, så produserer vi en masse klamring som kan lede til mange komplikasjoner. For å forstå den ubestandige og lidende naturen til våre skandhaer må vi meditere på betydningen av tomhet og ikke-selviskhet.

 

For øyeblikket går vi gjennom lidelse. Alt er ikke lidelse, men når vi ikke forstår ubestandighet, tomheten og mangelen på selv med hensyn på ytre og indre fenomenale opplevelser, så blir alt lidelse. Så hvis en påstod at alt er lidelse, at alle ytre og indre fenomenale opplevelser har en lidende natur, så er dette feil. Slike påstander sies tradisjonelt å være kritikk og fabrikasjon.

 

Den ubestandige og lidende naturen burde nå være forstått til å være naturen til den relative sannhet. På den annen side er tomhet, eller ikke-selviskhet, loven av den endelige sannhet, og når vi begynner å praktisere dharma er det derfor viktig å oppnå visshet med dette. Dharmapraksis er derfor ikke noe som burde studeres i det ytre, men noe som burde penetrere ens hjerte og sinn. Det sies at hvis dharma praktiseres slik den burde, så vil den få oss til å synke i stedet for å stige til høyere og høyere grader av visdom. I følge legenden sies det at Devadetta, Buddhas nevø, var meget lærd i dharma, men at kunnskapen ikke hadde gått inn i hjertet hans. Derfor ble han gjenfødt som en preta, en sulten ånd.

 

I motsetning var i ikke den tibetanske yogien Milarepa særlig belest i akademisk buddhisme, men han ble fullstendig opplyst. Læreren hans, Marpa, gav kjerneinstruksjoner som Milarepa mediterte veldig entusiastisk på og oppnådde oppvåkning. Så, selv om du ikke har spesielt god kunnskap om hele spekteret av buddhisme, så vil du være i stand til å gjøre deg kjent med botemidlene som forhindrer de fire gale syn: meditasjon på urenhet, ubestandighet, lidelse og ikke-selviskhet (tomhet). Det vil være nok.

 

Vi lever i en verden av ubestandighet. Dette oppleverer vi hele tiden. Hvis vi ikke innser den ubestandige naturen til oss selv og andre vil det medføre lidelse. For eksempel, hvis du er på dypt vann og ikke vet hvordan du skal svømme, vil du være i trøbbel. Ubestandighet kan sammenlignes med vannet og kunnskapen om ubestandighet kan sammenlignes med å svømme. Det kan være farlig å svømme i ubestandighet, slik vi alle gjør, hvis vi ikke har kunnskap om ubestandighet. I dag er det pent vær og veldig varmt. Derfor kom eksempelet om svømming opp. Latter.

 

Vi snakker fremdeles om naturen av lidelse, og mens vi snakker om denne naturen vil jeg benytte anledningen til å nevne to like uttrykk, subtil ubestandighet og alt-gjennomstrømmende ubestandighet. Disse to uttrykkene betyr det samme fordi de peker til den samme opplevelsen. Du kan tidligere har hørt uttrykket "alt-gjennomstrømmende lidelse" bli nevnt.

 

Hvis du virkelig forstår betydningen av bestandighet i dette liv, så forstår du at det ikke er noe stort du kan oppnå eller miste. Du vil bli fri for håpet av å oppnå noe eller frykten for å miste noe.

 

Forståelse av naturen til den relative virkelighet forutsetter forståelse av ubestandighet. Det sies også at forståelse av ubestandighet er essensielt når det gjelder forståelse av naturen til den endelige sannhet, tomhet og ikke-selviskhet. En forståelse av den relative sannhet i form av ubestandighet fungerer som et fundament som vil tillate oss å forstå naturen til den endelige sannhet. På grunn av dette sa den indiske mesteren Chandrakirti at "Relativ sannhet er metoden og den endelige sannhet er resultatet av denne metoden". Han sa at hvis du ikke forstår disse to tingene, så vil du gå på en gal vei, slik en fugl som ikke har to vinger vil falle til jorden å dø hvis den hopper fra en klippe. På grunn av mangel på kunnskap om naturen til den relative og endelige sannhet vil en person gå gjennom samsaras tumulter. Men en person som har kunnskap om relativ og absolutt sannhet kan sammenlignes med en fugl som har to vinger som er i stand til å fly hvor den måtte ønske, opp eller ned, fordi den har fullstendig frihet i rommets totalitet. Gjennom dette eksempelet forstår vi at vi skal forsøke å utstyre oss med med de to vingene av forståelse, både den relative og den absolutte sannhet. Med slike kunnskaper vil vi være i stand til å fly gjennom rommet.

 

Ved å oppnå visshet med hensyn til den relative og den absolutte sannhet er det mulig å meditere på tomhet, som sies å være vidstrakt som universet. Men hvis vi mangler denne vissheten og mediterer til vi får smerte i vår rompe og våre knær, vil meditasjon ikke være noe annet enn selvtortur. Derfor er det essensielt å oppnå visshet når det gjelder disse anskuelsene.

 

Hva mener vi når vi sier "anskuelse"? Anskuelse er noe som bestemmes av våre tanker og konsepter. Læren om ubestandighet, lidelsens natur og tomhet ble undervist av Buddha på basis av hans egen visshet. Buddha baserte sin lære på vissheten han selv oppnådde, og vi burde også undersøke om meditasjon på slike belæringer medfører åndelige nytte eller ikke.

 

Den fjerde botemiddelet er forståelse av tomhet. Når vi snakker om tomhet i denne sammenhengen, skal den forstås som fenomenenes tomhet. Det impliserer at alle fenomenal fremtredelser ikke er enkeltstående; det betyr at det ikke finnes noen singularitet når det gjelder fenomenal opplevelse. Uttrykket "tomhet" impliserer også at fenomenal fremtredelse eller opplevelse er avhengig av andre faktorer, at de er sammenhengende. Uttrykket "tomhet" impliserer også en sammenkomst av mange årsaker og betingelser.

 

For å gjenta og etablere et resonnement; fenomener dannes ikke på grunnlag av singularitet fordi alle fenomener av avhengige av et utall av andre faktorer. Fordi fenomenal fremtredelse og opplevelse er avhengig av andre faktorer har de en årsaksbestemt opprinnelse, og på grunn av loven om årsaksbestemt opprinnelse sies fenomener å være tomme. Fenomenenes tomhet impliserer at det er en gjensidig koblingen mellom fenomenene.

 

For eksempel, rommets tomhet gir rom for fjell - de ytre omgivelsene - så vel som levende vesener som lever i disse omgivelsene. Rommets funksjon gir rom for alle disse tingene. Derfor gir tomhet rom for årsaksbestemt opprinnelse. På grunn av tomhet vil fenomenene fremtre på grunn av årsaksbestemthet og så forsvinne. Mange lærere har arbeidet med å etablere tomhet, slik som Nagarjuna, Aryadeva og andre.

 

Siden tiden uten begynnelse og opp til dette punkt har vårt sinn vent seg til å fiksere på tingenes sanne eksistens. For å kunne avverge en slik fiksering må vi anstrenge oss for å meditere på tomhet. Vår forvirring har blitt så solid at selv fenomenal opplevelser som drømmer tas for å være sanne. For å minske vår klynging til sann eksistens utviklet tidligere mestere i India mange logiske argumenter, og selv om det finnes mange slike som kan studeres og mediteres på, så kan de alle summeres opp i de fire logiske argumenter.

 

Det første logiske argumentet er studiet av årsak. Det kalles vajra (sanskrit - tordenkile) -argumentet. Bruk av vajra er selvfølgelig basert på en viss mytologi. Vajra-argumentet sies å være i stand til å utfordre alle gale syn og konsepter. Det første argumentet kalles derfor vajra-argumentet.

 

Spørsmål: Du bruker ordet "singularitet". Jeg tror ikke jeg forstår hva du mener med å bruke dette ordet. Det virker som om det betyr at tingene ikke eksisterer av seg selv, men som et resultat av mange årsaker og betingelser som kommer sammen.

 

Tomhet impliserer ikke-singularitet fordi ingen fenomener kan være singulære fordi mange årsaker og betingelser må komme sammen for at fenomenet skal framtre, og hvis én ikke eksisterer kan heller ikke mange eksistere. Forståelsen av tomhet transcenderer derfor singularitet og multiplisitet. I følge anskuelsen sies det at selv om fenomenene er tomme, så fremtrer de på samme tid. Dere forstår, levende vesener knytter seg som regel til fremtredelse, men i nyingma-anskuelsen blir fremtredelse etablert som tomhet der og da.

 

Spørsmål: Der og da?

 

Lama Changchub: Det Rinpoche sa er at vi har en tendens til å knytte oss til fremtredelser, ikke sant? Og for å hindre klamring til tingene etableres tomhet der og da med hensyn til fremtredelsen. Tomheten åpenbares i selve øyeblikket noe fremtrer; en åpenbarer ikke tomhet i noe annet enn fremtredelser.

 

Rinpoche: Føler du nå for å realisere tomhet? Du ser ut som en stor mediterende.

 

Før vi begynner å meditere burde vi bruke vårt konseptuelle sinn til å tenke. Årsaken til dette er at vi innehar dette sinnet, og dette sinnet er i stand til å tenke. Når vi tenker på disse emnene og oppnår visshet, så vil det tenkende sinnet gi slipp på seg selv. Å gi slipp på det tenkende sinn og oppnå visshet betegnes som "å oppnå visdomssinnet".

 

Visse tradisjoner sier at Buddha opplever både renhet og urenhet. De sier at siden Buddha er allvitende må Buddha oppleve urenhet så vel som renhet. Men slike påstander er feil. Årsaken er at når vi forlater denne fysiske menneskelige eksistensen og får en ny fysisk eksistens, for eksempel som maur, så vil vår opplevelse av den menneskelige tilværelse være fullstendig borte. I den nye kroppen som maur vil det ikke finnes det minste spor av av opplevelsene fra menneskekroppen, fordi vi er fullstendig innhyllet i den nye opplevelsen av å være maur. Det sies derfor at Buddha vet hva urenhet er og hva renhet er. Men Buddha opplever ikke disse; de presenterer seg ikke for han; de bare kjennes av han. For eksempel, for å trene levende vesener snakker Buddha noen ganger om kostbare juveler i rene land. Poenget er at vi liker slike kostbare juveler og er knyttet til dem, så Buddha bruker dette og sier at hvis vi kultiverer de tre dydige handlinger, så vil vi oppnå disse juvelene og bli født i slike rene land. Men når du fødes der er det tvilsomt om vi vil få slike juveler, men det er sikkert at vi vil kunne oppnå juvelen av dharma. Har dere flere spørsmål?

 

Spørsmål: Kan Rinpoche forklare mer om subtil ubestandighet?

 

Det sies at subtil ubestandighet er vanskelig å realisere og forstå for vanlige mennesker. Dette er fordi den er meget subtil. For eksempel, de grove endringene som inntreffer når et barn blir en ungdom og ungdommen blir voksen skjer på grunn av de subtile endringene som skjer i sinnet til individet. Den subtile ubestandigheten kan ikke sees med våre øyne. For eksempel, så snart et frø spirer går det gjennom forandringer, men det er vanskelig å oppfatte dette med øynene våre. Men hvis du plasserte et kamera foran den lille spiren ville du være i stand til å oppfatte forandringene. Eller du kan sitte foran den til den vokser seg stor; da vil du også se forandringene som skjer. Men det er lettere å bruke et kamera. Latter.

 

Buddha sa at opplevelsene til vanlige mennesker er som håndflatens følsomhet. Opplevelsen til edle mennesker, til realiserte vesener, er som øyets følsomhet. Hvis du plasserer et hårstrå i håndflaten din vil du ikke føle noe. Men hvis du plasserer dette hårstrået på øyet ditt vil du umiddelbart føle deg ukomfortabel. Fordi edle vesener har realisert subtil ubestandighet på denne måten utvikler de ikke klamring til kroppen, for ikke å snakke om andre fenomener. Men vanlige vesener, som ikke har realisert subtil ubestandighet, utvikler klamring og har vanskeligheter med å gi slipp på ting. Dere kan for eksempel fiksere på den samme Khenpo Sangpo som kom til Norge for fire år siden og i dag. I virkeligheten har jeg gått gjennom en stor forandring. Men jeg oppfatter også Reidun (en person i rommet) på samme måten, men min oppfattelse kan være feil.

 

Spørsmål: Er realiseringen av tomhet en av hovedbetingelsene for å oppnå et visdomssinn?

 

Realiseringen av tomhet er oppnåelsen av selve visdommen, fordi en realisering av tomhet korresponderer med fenomenenes virkelighet. Du forstår sannheten om fenomenene slik de er.

 

Spørsmål: Hvordan burde en forstå tomhet?

 

En metode er å forstå ubestandighet på de forskjellige nivåene, inkludert det subtile nivået. Det er ganske lett å forstå den grove formen av ubestandighet. En burde bruke denne forståelsen som et trinn til å forstå den subtile naturen til ubestandighet. Dette leder til en forståelse av tomhet. En kan sammenligne det med utviklingen av flykonstruksjon. I begynnelsen oppdaget noen hvordan en kunne bygge en maskin som kunne fly. På den tiden var kunnskapen ganske grov, men ved å bruke den som en base har vi blitt i stand til å utvikle fly som er mer og mer avanserte. På samme måte kan vi bruke denne forståelsen som en base, og gradvis komme til å forstå mer og mer av den subtile virkeligheten.

 

I begynnelsen bør vår meditasjon betrakte de grovere aspektene til virkeligheten, slik som ubestandighet og så videre. Så, gradvis burde vi gå inn i mer subtile nivåer av ubestandighet, og til slutt inn i tomhet. Det er litt som at alle tall kan konstrueres fra null. Null kan sies å være opphavet til alle tall. Men null selv er ingenting. På samme måte er tomhet fundamentet for all fenomenal opplevelse, men tomheten selv er ingenting.

 

Spørsmål: Så, når en mediterer, kan en meditere på et bord eller en murstein eller et annet objekt?

 

Du kan velge et objekt og forsøke å etablere tomheten til det objektet. Når du gjør dette, kan den samme tomheten anvendes på alle andre fenomener også. Det sies som å være som når du kutter en bambus og innser at den er tom innvendig, så vil du forstå at all annen bambus i verden og har den samme tomme, hule egenskapen.

 

Buddhistiske tekster snakker om de 16 typene av tomhet, men når det det gjelder sannheten om tomheten selv, så kan du ikke dele den inn i 16 typer. Denne inndelingen blir gjort på basis av fenomenal eksistens. Ta for eksempel 16 vaser med forskjellige størrelser som plasseres midt i tomrommet; du snakker om 16 typer tomhet, ikke fra perspektivet av tomheten selv, men fra perspektivet av de forskjellige vasene. Hovedpoenget er å se i seg selv og forsøke å etablere tomheten til ens skandhaer, den psyko-fysiologiske eksistensen. Dette er det viktigste.

 

Spørsmål: Er det dette du noen ganger kaller ikke-selviskhet?

 

Når du forstår tomheten for selvet, så er dette forståelsen av ikke-selviskhet.

 

Det finnes et uttrykk som sier "kroppen forsvinner i atomiske partikler". Med andre ord, det betyr å forsvinne som en regnbuekropp. Dette skjer fordi personen innser skandhaenes tomhet.

 

Vårt sinn har laget et mangfold av fenomenale fremtredelser og opplevelser i form av stor, liten, god, dårlig, og alt som kan være i midt i mellom og så videre. Når vi innser at det bare er vårt eget sinn som er opphavet til alle disse forskjellige fenomenale fremtredelsene og opplevelsene, så vil denne ene forståelsen gjøre at alt forsvinner.